Seigmen i Operaen... 21. Juni..Lykke!

Eg er stum, utan ord.. Eg kan nesten ikkje beskrive det eg var vitne til i operaen, dette var musikk frå ei anna verd. Ikkje ofte eg og Anette er tome for ord, men laurdag fann du oss stumme, måpande og med gåsehud. Lykke!
Dette var ei oppleving eg er utrulig glad for at eg var vitne til. Vil bere sei tusen tusen takk til Anette som tok meg med og ikkje minst mammaen til Anette som kjøpte billettar til Anette i bursdagsgåve. Eg er evig takknemlig:)

Sidan eg ikkje klare å beskrive konserten fann eg ei anmelding av konserten på http://www.musikknyheter.no/ som eg vel å publisere her.

Maktdemonstrasjon fra begynnelse til slutt!

Operaen i Bjørvika, lørdag 21. juniDet var nok en stor overraskelse at det var nettopp Seigmen som ble det første norske rockebandet til å opptre i Norges nye storstue, Operaen i Bjørvika. For bandet har jo som kjent vært oppløst siden 1999, om man ser bort i fra noen konserter i 2005 og 2006, og det var nok ingen som forventet at de igjen ville finne tilbake til hverandre. Men det gjorde de, og lørdag 21. juni sto de på scenen for et utsolgt og ellevilt publikum.

Men før kveldens helter gikk på scenen, ble publikum godt varmet opp av Mannskoret. Et kor bestående av flere av underholdningsnorges mest kjente menn, blant andre Geir Schau, Espen Thoresen Hværsaagod Takkskalduha og Rune Nilson. Med humor mellom låtene ble det virkelig trivelig i Operaen, og låtene som ble fremført var både norske, finske og russiske, der avslutningslåten ”Sovjetisk nasjonalhymne” og ikke minst Jokke-klassikeren ”Verdiløse Menn” var klare høydepunkt.

Vel ti minutter etter at Mannskoret gikk av scenen kom kveldens første store jubelbrøl. Lyden av gitarer fylte Operaen, og noe stort var på vei. Sceneteppet ble farget rødt, og man kunne se skyggen av en sittende Alex Møklebust samtidig som man hørte han synge på den vakre låten ”Nephilia”. Det hele var bygd opp på en helt fortreffelig måte, og da sceneteppe gikk opp kunne man se hele bandet, skyggene til de på strykeinstrumentene og Mannskoret oppe på galleriet lengst bak. Linjen ”Eloï Eloï Láma Sabaktáni” ble sunget om og om igjen, frysninger for gjennom kroppen og man måtte stritte imot tårene som var på vei. Nydelig, vakkert og emosjonelt var bare noen av ordene som dekker åpningen av konserten, og dette var bare begynnelsen.

For det var mye uventede låter som preget starten av konserten. På rekke og rad kom rolige låter som ”Sort Tulipan”, ”Frost-Bite” og ”The Modern End”, sistnevnte med Kim som vokalist, og det var tydelig at Seigmen ville vise Operaen sin respekt. Ikke bare med å spille rolige låter, men også med å fremføre opera selv. For gitarist Marius Roth er en habil operasanger, noe som kom klart frem en liten stund ut i første del av konserten. Alene på scenen, akkompagnert av strykere, fremførte han et operastykke som ble avsluttet av stormende jubel fra et trollbundet publikum. Første del ble avsluttet med ”Performance Alpha” før sceneteppet gikk ned.

Mens sceneteppet var nede ble låten ”Monument” spilt over høytalerne, samtidig som det ble vist en video på teppet. Mye av videoen var kjent fra Dødens Dal-konserten, men Seigmen hadde gjort om slutten. Der fikk vi nemlig se Seigmen-logoen som fløy over Oslo, før den tok kontroll over Operaen.

Om første del av konserten var av den rolige sorten, så var det rakke motsetningen som møtte publikum etter at sceneteppet igjen gikk opp. Nå var den endelig klart for å rocke, og det hele ble sparket i gang med låten ”Ohm”. Deretter fulgte ”Slaver Av Solen”, ”Colosseum” og ”In Limbo”, før det tok helt av med ”Döderlein”. Her hadde endelig alle klart å komme seg opp fra stolene, og lydnivået i Operaen nådde nye høyder. Fantastisk!

Resten av konserten opprettholdt Seigmen trykket, der flesteparten av publikum i salen holdt seg stående og rocket til ”Mesusah”, ”Metropolis” og ”Hjernen Er Alene”. Sistnevnte låt har nesten alltid vært siste låt ut, men ikke denne gangen. For den store finalen var viet til ”Nemesis”. Og for en avslutning. Hjulpet av seks personer trommende på oljetønner klarte Seigmen å løfte stemningen i Operaen enda noen hakk, og publikum var i ekstase. Rett og slett en maktdemonstrasjon fra begynnelse til slutt!

En time og femti minutter brukte Seigmen på å rocke inn Operaen. Lyden og akustikken var fantastisk, og det samme kan man si om fremførelsen. Sceneshowet var av det aller ypperste, ikke minst visuelt. Med mye bruk av skyggeeffekter var det mye som kunne gått galt, men det gjorde det ikke, og man sitter igjen med en følelse av dette må være noe av det beste et norsk band noen gang har prestert på en scene. Klarere toppkarakter skal man lete lenge etter!

10/10PS: Konserten ble filmet, men det er foreløpig uvisst om det blir noen DVD-utgivelse